Jeg har vært på Runde to ganger. Det er noen år siden, og hukommelsen min er ikke særlig god. Derfor ber jeg leseren om ikke å henge seg opp i detaljene, men i stedet forsøke å finne "opplevelsesbudskapet".

Den første turen til Runde fikk jeg da jeg jobbet i et firma som distribuerer datautstyr. Sjefen min – som var instruktør på Dykkersport – skulle holde et PADI Advanced-kurs for Oslo-elever, og inviterte meg med. Om denne sjefen var populær fra før, ble han forgudet deretter J.

Etter en lang kjøretur, kunne vi "ta inn" på Runde Dykkersenter. Jeg skulle gjerne ha lagt inn en link, men det virker som om senteret i skrivende stund er lagt ned??

Dykkersport ble tatt vel i mot, og innlosjert i trivelige lokaler. Med drøyt to dager til rådighet måtte aktivitetsnivået holdes høyt. For å få endene til å møtes, ble jeg - som den mest erfarne eleven (kremt kremt – jeg hadde jo allerede tatt Advanced-kurset ca et halvt år i forveien må vite) – satt til å være assistent. Det ble en kjempefin repetisjon av pensum: oppdriftskontroll, tørrdraktsdykk, multilevel, undervannsnavigasjon (som jeg fremdeles sliter med og mer enn gjerne overlater til andre), og undervannssøk kjente jeg til fra før. I tillegg kunne Runde by på nattdykk og vrakdykk, og takket være spesielle forhold en av dagene ble det jaggu en slags erfaring med strømdykk også.

Nattdykket: Forestill deg 20+ (husker ikke hvor mange elever vi var, men det føltes som >20) uerfarne dykkere som holdt sammen i én stor stim. Lommelyktene – som dinglet i stroppene fra fektende armer og bein – som slet med å holde balanse og oppdrift under kontroll – lagde den reneste diskotek-stemning i det klare vannet. Og livet på bunn danset med. FOR et liv det var der nede! Bunnen yret som ikke har sett hverken før eller siden. På et begrenset område fikk vi se krepser, krabber, hummer, flyndre, breiflabb og en liten skate!

Buddy og jeg kom opp til overflaten omtrent samtidig som sjefen min. Sjefen hadde en ansiktsmaske som likner på den røykdykkere bruker. Midt oppå hodet hans balanserte noe rart som var vanskelig å se hva var i mørket. Da han tok av seg masken, og dette "noe" gled ned i ansiktet hans, så vi hva det var: En brennmanet. Sjefen fikk ikke mye søvn den natten...

Dypdykk til 30 meter gikk ikke så verst. Jeg ble imponert over buddy’en min: 16 år gammel, nettopp ferdig med Open Water, ~7-8 dykk i loggen, og utrustet med farens dykkerutstyr! Det var alt for stort – ikke minst tørrdrakten!! Det lekket luft og vann - hver sin vei - gjennom for store mansjetter. Masken måtte tømmes for hver tredje utlikning. Det lekket luft ut fra utslippsventilen på overarmen på tørrdrakten. Og jaggu lekket det ikke fra førstetrinnet også. På overflaten må det ha sett ut som om gutten pustet ut kontinuerlig. Med dødsforakt, akrobatiske ferdigheter og utholdenhet gjennomførte han dypdykket! Jeg hadde min fulle hyre med å telle armer og bein og holde oppsikt med lufttrykk og dybde for oss begge.

Denne dagen var det laaange dooovne dønninger. De beveget seg mest horisontalt. Dybden på stedet starter på et par meter ved fjellveggen, og øker ned til ~15m i en slak helling. Dønningene beveget seg vinkelrett mot fjellet med en frekvens på...tja...10 sekunder (husker ikke). Forestill deg følgende: En enorm altomfattende strøm frakter deg først langsomt, så fortere og fortere, 10-15 meter i èn retning. Bunnen raser forbi under deg fortere enn du kan svømme. Så avtar strømmen. Og etter en kort pause snur strømmen og tar deg hele veien tilbake. Etter 20 sek er du tilbake der du startet. Selv med Force Fins og langt bedre form enn forfatter har i dag gikk deg ikke å stå imot strømmen. Det var bedre å alliere seg med den: La seg frakte avgårde i den retningen man ønsket, så finne noe å holde seg fast i – være seg bunn eller (minst 2) tarestammer – mens strømmen returnerte. "Rinse & repeat". Flere steder på bunn var det kløfter som det var festlig å "fly" gjennom.

Plutselig fløy jeg over noe som ikke var naturskapt. Tareskogen sto tett, og jeg rakk ikke se hva det var. På returen tok jeg tak i det og holdt fast. Det viste seg å være en kanon. Diger. 2m lang. Typisk slik Carl Barks tegnet den (for de som er glad i Donald Duck). Den var ganske grodd, men lett gjenkjennelig. Løpet var fremdeles åpent. Nederlenderene må ha brukt bestandig metall i kanonene ombord Akerendam.

Tareskogen... Den var jo noe av det mest fantastiske. Den var >2m høy. Tykke solide "stilker". Og blader som bredte seg ut som et "palmetak". Det var fascinerende å flyte opp gjennom"taket" i ny og ne og skue boblene fra andre dykkere som dukket frem fra jungelen her og der. Klar sikt gjorde at man kunne se alle dykkerene som nå var spredt over et stort område. "Dønningstrømmen" fikk hele skogen til å vaie dovent - samtidig voldsomt - frem og tilbake i et mektig skue!

Å la seg føre av strømmen gjennom tareskogen var ikke risikofritt. Jeg så en som fikk en brå stopp da octopussy’en hengte seg fast, og bestemte meg for å unngå whiplash i denne omgang. Dermed gjaldt det å holde fast på alt som var løst. Konsoll, luftslanger og octopussy ble knuget inntil kroppen, før jeg lot strømmen frakte meg inn i skogen. Ved å bruke beina effektivt og knekke godt i hofra, kunne man nærmest leke "jetjager" gjennom skogen og ned i kløftene. Titt og ofte fløy man over kanoner. De lå spredd over hele området. Man kan bare forstille seg hvordan skipet må ha blitt løftet opp av bølgene og kastet på land, og så rullet ned fjellveggen igjen.

Inne ved land var det en "landskapsform" hvor dønningstrømmene forårsaket en "malstrøm". Den roterte bare når dønningene gikk mot land, noe som gjorde det lett å komme seg inn og ut. Takket være at bunnen helte krappere nærme land, ble også løftet opp-og-ned mer markant. Det var som å være fanget i en mixmasteren montert i en ekspressheis. Masse bobler i det klare vannet, blankskurt fjell på den ene siden og tareskoghavet på den andre... En karusellopplevelse som gjorde hvem som helst til barn igjen.

Dette er det desidert flotteste og mest morsomme dykk jeg har foretatt i min 7-årige "dykkerkarriere".

Andre gang jeg dro til Runde, skjedde dette i privat regi sammen med gode venner. Jeg håpet jo å få dele noe av opplevelsen jeg hadde hatt første gang. Men da vurderte dessverre dykkerleder ved senteret at ferdighetsnivået ikke var godt nok... Det hjalp lite å fortelle om erfaringene med Advanced-kurset tidligere, og at vennene mine var mye mer erfarne og trente enn elevene var. Dykkerleder har selfølgelig bestemmelsesrett, og vi måtte ta til takke med noen uspennende dykk i nærheten av dykkersenteret. Det har derfor ikke fristet meg å dra til Runde igjen. Men drømmen er en gang å kunne seile dit i en stor seilbåt, og vente på stedet til samme forhold dukker opp igjen.

Det sies at dykkere av og til finner en gjenglemt mynt... Det hadde vært noe å putte i minneskattekisten.

Aslak